Vinterskade 2: På vestlandet

Alle de ulike delene av drueplanten kan bli mer eller mindre skadet gjennom høst og vinter. Røttene og stokken kan fryse i stykker, men så lenge du ikke har den mest følsomme viniferavarianten og ikke har satt drueplanten i en potte er det sjelden rota eller druestokken tar skade i Bergen. Når det gjelder fjorårsskuddene og knoppene på disse er det en helt annen historie.

Jeg vil imidlertid våge å påstå at skademekanismen er noe annerledes her på vestlandet sammenliknet med de som prøver seg på druer i øst. På østlandet skyldes skadene som oftest en kombinasjon av dårlig sommer og høst og en kald vinter. Her i vest er det utgangspunktet en dårlig sommer og høst som gir planten skade uansett hvordan vinterværet blir. Det begynner gjerne med en kald vår og sommer som gjør at planten kommer sent igang med vekst og blomstring. Når den endelig er igang kommer plutselig høsten med sitt regnvær og relativt milde temperaturer. Plantene blir store og frodige, druene sure og vasne og årsskuddene forblir grønne til langt ut i oktober. Så kommer frosten....

Selv om temperaturene sjelden går så lavt klarer ikke årsskuddene tørke tilstrekkelig opp og sprekker når temperaturen så vidt går under 0. Primærknoppene dør sammen med dem og når våren kommer er bare den innerste delen av fjorårskuddet noe liv i.

Suksessivt oppkuttet fjorårsskudd. Til høyre er skuddet dødt. I midten er knoppen død og veden skadet. Til venstre er veden frisk.

Dette anser jeg mer som en høstskade enn en vinterskade. Ingen av disse drustokkene har fått sjansen til å vinterakklimatisere seg og skadene blir deretter. De visner tilbake som stauder og akkurat som stauder kommer de voldsomt tilbake neste år. Et alvorligere problem enn en tapt sesong er gjerne at dette gjentar seg neste år fordi de fleste av de latente knoppene på fjorårskuddene er døde. Dette fører til en voldom vekst fra de gjenværende knoppene og dannelsen av lite vinterherdige "monster-canes". Der alle knoppene er døde vokser det dessuten opp skudd fra latente knopper i druestokken som er senere igang og således avmodnes senere. En ond sirkel med vekst og nedvisning og lite eller ingen druer, altså.

Igjen, dette er sortsavhengig. Solaris, som regnes som en god hvitvinsort på østlandet, ser ut til å ha dette problemet i Bergen. Til nå har dessuten Cabernet cortis visnet heltned til stokken og Don Muskat visnet mye tilbake uten at vintrene har vært spesielt strenge

En utfordring for duedyrkere i Bergen bør derfor være å finne sorter som hvor skuddene avmodner skikkelig om høsten. Gradvis temperatureduksjon og tørke er ikke indikatorer som kan brukes hos oss. Derfor tror jeg, at sorter som reagerer mer på døgnlengden bør brukes. Denne egenskapen er best utviklet hos Vitis riparia varianter som også har god vinterherdighet. Noen sorter klare seg ned mot -40 grader celcius. Men kanskje mer enn den ekstreme vinterherdigheten, så er det den tidlige forberedelsen til vinteren som må være i våre hybridsorter.  Da ser kanskje knoppene slik ut når man snitter i dem...