Det kan vel oppfattes som selvplaging at noen vil begi seg ut på å prøve druedyrking på vestlandet. I så fall har jeg nå tatt det et steg videre. Nå skal jeg plage andre.
Sommeren 2005 kjøpte jeg en drueplante på det lokale hagesenteret. Den het Aurora. Jeg har alltid syntes det var morsomt å prøve å få frem planter som ikke passer det norske klimaet og tenkte at med litt hjelp med plasttildekking om våren og en lun krok på verandaen skulle jeg lure frem noen druer. Senere på sommeren kjøpte jeg en annen sort, Frankenthaler, og satte den i varm sørvestvendt krok. Jeg leste litt om hvordan plantene skulle klippes, var tålmodig og lot det gå to somre før jeg sluttet å klipe av blomsterskuddene. de vokste som uvær. Jeg hadde troen. Det hadde jo stått på plantelappene at druene kunne bli modne "med litt hjelp."
Prosjektet begynte for alvor våren 2007 da jeg hørte Knut Sætrevik fortelle om sine erfaringer med druerdyrking. Ikke bare gjorde han det på Stord, han gjorde det på friland! Det var ikke været som var problemet, det var druesortene. Han snakket om guyot og viste fine bilder av store drueklaser. Og han hadde avkuttede druekvister med voks i begge ender. Jeg var solgt og kjøpte Zilga, Rondo og Don Muskat. Som et mirakel slo alle stiklingene til og senere på sommeren ble de plantet ut.
Aurora produserte miniatyrklaser med blå sure druer og Frankentaler gave store klaser med druer som aldri skiftet farge. De andre plantene på friland så skrantne ut. Likevel, når våren 2008 nærmet seg ble jeg igjen fylt med en malplassert optimisme...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar