Jeg har en plan. En svært langsiktig plan. Egentlig har jeg vel mange svært langsiktige planer. Dette er en av dem.
Planen består i å finne drueplanter som trives i det noe utfordrende bergensklimaet. Dette kan gjøres enten ved å undersøke hvilke druevarianter som eksisterer som passer her og teste dem ut. Eller ved å dyrke frem sine egne fra frø. Her er det igjen to ulike strategier. Enten kan man krysse kandidater med lovende egenskaper, eller så kan man leke evolusjonsbiolog og plante store mengder planter av rene varianter, se hvilke av dem som klarer seg best og deretter velge de(n) med best drueegenskaper. Denne planen baserer seg på den siste fremgangsmåten. I år prøver jeg meg på en "evolusjon light." Den involverer en del hjelpetiltak fra min side. Mest fordi det hadde vært så kjedelig å sitte igjen uten noen planter...
I vinter kjøpte jeg 200 frø av Vitis riparia og 200 frø av Vitis amurensis. Disse fikk ligge i bløt et døgn før jeg la dem i lynlåsposer sammen med oppbløtt perlitt som jeg så la inn i kjøleskapet til stratifisering. Jeg delte frøene inn i to puljer. En gruppe skulle sås ut midt på vinteren mens en annen skulle få komme opp om våren.
Kjøleskap gir en ideell stabil "vintertemperatur" som er perfekt for frø som trenger seg en litt vinter for å spire. Hvor lenge et frø må stratifiseres for å spire varierer. Druefrø trenger 6 til 18 uker ifølge forståsegpåere. Jeg lot mine ligge i 3 måneder, for sikkerhets skyld.
Problemet med å stratifisere i plastposer er soppvekst. Det kan motvirkes med desinfisering før stratifisiering. Jeg gjorde ikke det og det straffet seg nok med at del av frøene råtnet før utplanting.
Pulje en som ble sådd ut i januar spirte svært dårlig. Enten skyldtes dette at disse frøene ble tilfeldigvis mer rammet av sopp enn de andre eller så har lyseksponering og daglengde faktisk en betyding. (Dette er en påstand eg har vært litt skeptisk til siden jeg vanskelig kan forstå hvordan et frø 2 cm under overflaten kan registrere lys). Et titalls planter ble det imidlertid og amurensis viste seg klart mest spire og vekstvillig og en av dem har nå nådd to meter ute i drivhuset.
Pulje to ble plantet i april. Jeg satte halvparten av frøene i vinduet inne og halvparten i kaldveksthuset. Tilslaget inne var mye bedre enne i januar, men tilslaget ute var eksepsjonelt. Ute var det ripariafrøene som viste seg mest spiredyktige, mens inne var fremdeles amurensis vinneren. Det virker som om ALLE ripariefrøene spirte ute. Det var svært overraskende.
Denne uken ble alle ripariaplantene plantet ut i det samme feltet. De har fått god jord iblandet sand og skjellsand. (Skjellsanden strødd rundt plantene er for å holde sneglene unna.) Nå må de klar seg selv. (Bortsett fra litt vanning og klatrestøtte, selvfølgelig.) Heia, den som vinner.
Amurensisplantene er også i ferd med å bli plantet ut. Den på to meter skal få en plass helt for seg selv.
Forhåpentligvis vil noen planter forvsinne i sommer og enda flere i vinter. Neste vår vil således bli interessant, men sannhetens øyeblikk blir ikke før om 5-10 år når det første druene kommer....
Neste års langsiktige plan er å gi frøene enda hardere kår. Skal igjen kjøpe inne noen hundre frø av amurensis og riparia, men denne gangen skal jeg inkludere vår alles kjære vinifera. De skal stratifiseres ute i sandfyllte potter og deles i to grupper som enten skal spire i drivhuset eller ute i det fri. Så får vi se om frøenes egenskaper til å spire i et suboptimalt miljø gjenspeiler seg i deres evne til å vokse der.
